Nobelprisvinner Robert Schiller ynder å si at det er tre måter å lage prognoser på:

• Ved hjelp av avanserte matematiske modeller, av typen som Statistisk sentralbyrå og Norges Bank bruker

• Ved hjelp av historiefortelling fra folk som meg: Putin gjorde slik og sånn, noe som måtte få dramatiske konsekvenser, og nettopp derfor måtte dette skje

• Ha’kke peiling!

Hvorpå Schiller sier noe utrolig interessant: “Unge professorer på mitt universitet, Yale, tyr til den siste metode. Dette er professorer i økonomi som har sett seg lei på at de mest ansette og velbegrunnede prognoser gjentatte ganger slår fullstendig feil.”

Første gang jeg tok denne tilnærmingen til prognosearbeid i risikodiskusjoner var i 2019. Få måneder senere, slo koronapandemien inn over verden. Oljeprisen var en tid kraftig negativ. Ingen hadde forutsett noe slikt, bare få måneder og uker i forveien.

I 2022 fikk vi helt uventet en russisk invasjon av Ukraina, med tilhørende skyttergravskrig à la første verdenskrig. I skrivende stund står vi foran den største tankskrigen i Europa siden andre verdenskrig. Hvem kunne ha spådd noe slikt? Mest urovekkende for oss bankfolk er imidlertid at tre amerikanske banker av ikke ubetydelig størrelse nylig har gått overende. En onsdagskveld satt jeg godt forspent i TV-stolen med noe godt i glasset, mens den amerikanske sentralbanksjefen avga vitnemål for den amerikanske Kongressen. Du vet, det var de sedvanlige forsikringene om hvor sunn og sterk amerikansk økonomi var. Kanskje var det behov for flere renteløft i nær fremtid? Bankenes ve og vel ble ikke nevnt med annet enn noen beroligende ord i forbifarten.

Everything is Hunky Dory

Dagen derpå ble det meldt om at en bank jeg aldri hadde hørt om, Silicon Valley Bank (SVB), hadde finansielle vansker. En bank med om lag 2.500 milliarder kroner under forvaltning, og kontorer i London, Tel Aviv og Stockholm. Fredag ettermiddag var jeg nok en gang forskanset i TV-stolen, da meldingen om at SVB var stengt ned flimret over TV-skjermen. I vår tid kan en bank få ryktet sitt ødelagt i sosiale medier i løpet av en dag eller to. Flukten av kritiske innskudd deretter tar bare noen tastetrykk.

Alle disse tre begivenhetene – korona, krig og bankkollaps – kom helt uventet. Ut av det blå. Derfor er det kanskje ikke så dumt å ta Schillers tredje vei: Fremtiden er vanskelig å spå.

Det at verden er uforutsigbar gjør at man må behandle sine prognoser på en litt mer sofistikert måte enn før. Vi ville miste forstanden hvis vi sa at absolutt alt var mulig. Scenarioer som at UFO-er kommer og henter barna mine i morgen må alle kunne utelukkes.

Men gitt at du har et begrenset antall veldefinerte scenarier, med tilhørende sannsynligheter for at de skal realiseres, er det mulig å organisere dem i form av en sannsynlighetsfordeling av typen Gausskurve. En metode som er så vanlig at vi kaller gaussen for en normalfordeling. Det meste sannsynlige scenariet – kanskje et som er skapt av Norges Banks finurlige modeller – utgjør selve midtpunktet på kurven. Andre scenarier danner symmetriske haler hvor de minst sannsynlige utfall ligger ytterst i halene. Krakk-scenarier ytterst til venstre, bonanza på ytre høyre fløy.

Jan Ludvig Andreassen, sjefsøkonom i Eika Gruppen

Med denne tilnærmingen får du en langt mer fornuftig tilnærming til fremtidige utviklingstrekk enn ved å bare stirre deg blind på en prognose. For det første blir du ikke spesielt overrasket over at noe uventet skjer. Jeg gjorde denne tilnærmingen i 2019, hvorpå det var innafor to standardavvik av mitt historiske tallmateriale at oljeprisen en eller annen gang i fremtiden kunne gå i null. Derfor var det intet sjokk for meg å se negative oljepriser sommeren 2020, etter at koronapandemien slo inn. Slikt bare skjer.

En periode med negative oljepriser var ikke verdens undergang, eller en “svart svane” som mange omtalte den som. Det var kun et utfall litt langt ut på venstresiden i oljeprisens normalfordeling.

Shit happens

En annen fin ting er at du slutter å sutre hver gang den beste gjetningen din på et nøkkeltall, eller en børskurs, slår feil. Det kan godt være at din gjetning var den mest sofistikerte og sannsynlige prognosen. Du hadde bare uflaks.

Spesielt viktig er denne betraktningsmåten for investorer. Sett at du spiller Blackjack (eller 21). Hvis du går videre på 17, og trekker et nytt kort, bør du normalt tape, fordi det er overveiende sannsynlig at du trekker et kort med tallverdi over fire. Hvis du da mot formodning trekker en treer, og får en nærmest uovervinnelig hånd, vil du som rutinert kortspiller forstå at dette ikke var et klokt valg, men at du hadde griseflaks. En innbilsk investor, som har flaks i aksjemarkedet ved å tjene penger på en elendig investering, vil imidlertid fort tro han er genial, og gå tungt inn på en lignende satsing med potensielt ruinerende resultater – rett og slett fordi han ikke så forskjell på flaks og dyktighet.

Kredittfolk har også mye å lære av poker. Vi som kommer fra Magnus Carlsens hjemland tenker nok først og fremst på sjakk som vårt læringsverktøy, men her er det for lite psykologi og for mye matte. Nei, bridge eller poker har langt mer likhetstrekk fra det virkelige, litt rotete, liv vi alle lever når vi tar våre beslutninger.

For å sette deg ved et pokerbord må du ha egenkapital i form av sjetonger. Du må følge spillets regler som om de var fastsatt av Finanstilsynet, og du må betale for hver hånd (en ante) så lenge du sitter der. Du kan da ikke bare spille på de absolutt beste kort. Du må ta noen sjanser underveis, fordi det er så dyrt å sitte ved bordet. Akkurat som i en bank: Du har egenkapital, strenge regler og det koster mye bare å holde dørene åpne med store staber som sørger for at alle regler overholdes. Du overlever ikke som bank hvis du kun tar de mest solide engasjementene.

I Texas Hold‘em poker er det også to risikoer som enhver kredittoffiser kan gjenkjenne. Den første er at du bare ser dine egne kort, ikke de andres. Prøver min motpart i kontraktsforhandlinger å lure meg (bløffe), eller kan jeg satse mine sjetonger (gi ham lån) i håp om gevinst? Dessverre er det også sånn at folk kan forandre karakter. De fleste som begår underslag har som oftest havnet i en økonomisk knipe lenge etter at de fikk lån av banken din.

Den andre risikoen bringer oss tilbake til prognosearbeidet: Ingen vet hvor haren hopper, eller hva slags kort som skjebnen legger ut på bordet. Kort som kan endre sannsynligheten for mislighold av et lån radikalt.

Da oljeprisen gikk i null var det et sjokk for alle i oljebransjen (og dets kreditorer), som aldri hadde tenkt på denne eventualiteten. Da rentene steg kraftig i fjor, mistet mange ESG-satsinger mye av sin nåverdi, da deres forventede inntektsstrømmer lå så langt ut i fremtiden at de ble rammet av kraftige neddiskonteringer.

En ny bankkrise truer nå USA. Regionale banker, som er livsviktige for mange småbedrifter, sliter nå tungt. De mister tillit, tappes for innskudd, og har for lite egenkapital.

Bakgrunnen til at bankene har havnet i dette uføre, er at daværende president Trump i 2018 fikk gjennomført en kraftig deregulering av alt annet enn de største bankene. En gledelig positiv overraskelse. Litt som å få en treer når du går videre på 17 i Blackjack. Deretter satset bankene tungt på å få like mye flaks i fremtiden. Mange av de frigjorte banker levde i symbiotiske forhold med investorer, som i sin tur sto for mye av den knoppskytingen som preget amerikanske næringsliv i koronatida. Hemningsløs vekst i utlån var det, blant annet i Silicon Valley Bank (SVB).

Regionbanker er også mer avhengige av sitt nærmiljø enn de store landsdekkende finansinstitusjoner. Det er lett å kritisere disposisjonene til SVB, men hele Bay Area, rundt storbyen San Francisco, fikk en smell under nedkjølingen av teknologisektoren i fjor. Befolkningen i San Francisco har falt det siste året, med en tilhørende nedgang i boligprisene på om lag 10 prosent siden i fjor sommer. Kontormarkedet i området har høye vakanserater. Mye av vestkysten av USA preges i disse dager av nedgangstider.

Uhell kommer sjeldent alene, noe de fleste profesjonelle pokerspillere har lært seg å leve med. En god pokerspiller regner med å ha mye uflaks av og til. Det bør også du gjøre!

Også våre politikere har mye å lære av poker. På forventningsbasis var det kanskje fornuftig å investere tungt i norske batterifabrikker i fjor sommer. Imidlertid har skjebnen spilt et kort fra USA (Inflation Reduction Act), og fra Kina (et betydelig prisfall på bilbatterier), som har endret sannsynligheten for at våre satsinger noensinne blir lønnsomme. Så får vi bare håpe at politikerne er gode nok pokerspillere til å forstå når det blir fornuftig å kaste kortene. I pokerturneringer på høyt nivå kastes fire av fem hender underveis, nettopp fordi at de proffe skjønner at oddsen endres kontinuerlig. Ingen kritikk av det å satse på batterifabrikker i fjor, men det er helt uansvarlig å ikke ta de nye kort innover seg – slik pokerspillere tvinges til.

2023 blir et krevende år for de fleste kredittfolk. Lav kredittvekst tvinger bankene til å ta ubehagelig mye risiko om de skal kunne rettferdiggjøre å drifte som normalt (beholde sin plass ved bordet). Kredittfolk må ha et våkent øye for at oddsen for konkurs hos en kunde kan endre seg over natta (nye kort legges ut av skjebnen), i en situasjon hvor du ikke kan vite hva slags kort lånekundene har på hånda, eller hvordan de kommer til å reagere på de nye begivenheter.

Det vanskeligste blir å overtale folk til å stoppe et fallert byggeprosjekt, fremfor å fore en dårlig hånd med stadig nye sjetonger. Mitt råd: Slå det i hjel fortest mulig, akkurat som en profesjonell pokerspiller ville ha gjort. Som regel er det første tap det minste!