Det er lett å bli litt nærsynt når en driver med prognosearbeid. Ukas og månedens tall får stor betydning i media fordi det er disse tall som kan flytte priser og kurser i markedene våre. Spekulanter lever av slike svingninger. Hvermansen rammes også når renter og priser endres. Vi må jo alle betale våre regninger prompte. Men det å tenke helhetlig om økonomien er å anbefale. Og da må man ikke bare tenke på nuet, eller hva som kommer, men også på hvorfor vi står her vi gjør i dag. Vi må altså se både på den nære fortid, nå situasjonen, og fremtiden; Past-present-future.

Et slikt større perspektiv får en både til å forstå fortiden vår, og fremtiden bedre enn ved å kun se dagsaktuell statistikk.

Jappetida på midten av 1980-tallet blir ofte kritisert for å være forårsaket av en rekke feil som myndighetene gjorde den gang. Feil knyttet til liberalisering av kredittmarkedene uten å gjøre noe med rentefradrag eller boligbeskatning. Feil som ga oss en lånefinansiert forbruksfest bankene ikke hadde noen som helst kontroll på. Norges Bank, som var under Finansdepartementets fulle kontroll, hadde den gang bare en rådgivende og utførende rolle.

Historien om jappetida er imidlertid litt mer kompleks enn som så. I årene før jappetida var Norge preget av en pussig innstramningsperiode. Husholdningenes varekonsum økte knapt fra 1977 til 1983. Dette i år hvor BNP økte med 27 prosent, i hovedsak takket være økt energiproduksjon. Da kredittmarkedet endelig ble sluppet fri virket det som en springfjær som spratt. Husholdningene hadde slitt ned det meste av sine varige forbruksgoder, spart unødig mye og holdt seg i skinnet i år hvor norsk økonomi hadde rom for å kunne øke det private forbruket. Forbruksveksten i 1985 ble da også nær 10 prosent etter at alle sluser ble åpnet.

I dag gjør vi det samme som for førti år siden. Mens nasjonen Norge blir stadig rikere, faller det private konsum i 2023. Med en befolkningsvekst på om lag 1-1,5 prosent, og en nedgang i konsumet totalt på om lag 0,5-1,0 prosent, blir nedgangen i privat konsum per innbygger anslagsvis to prosent i år. En historisk sterk nedgang som må kunne tilskrives virkningene av myndighetenes fortvilede kamp for å få ned inflasjonen.

Det er denne kamp mot inflasjonen, hvor vi alle skal late som om at Norge er fattig, som gir økonomiske utfordringer for folk flest nå i høst.

Men i årene fremover vil kampen mot inflasjonen ganske sikkert krones med et visst hell. Inflasjonen faller tilbake, men neppe så lavt som sentralbankene gjerne skulle ønske seg. Så før eller siden vil denne kampen mot inflasjonen havne i en slags stillingskrig, med noe lavere inflasjon enn inlfasjonsmålet, men renter som er satt ubehagelige høye av sentralbanker som ønsker seg maksimalt 2 prosent inflasjon over tid.  

Enten kommer det da en opptur som følge av en rentenedgang eller ved at det gis rause skatteletter. Kanskje takket være begge deler? I et scenario hvor internasjonale renter holdes høyt lenge, er det imidlertid grunn til å tro at finanspolitikken kommer til å spille en større rolle enn før.

Denne gangen er det ikke økt oljeproduksjon som drar inntektsveksten, selv om volumene stiger marginalt i 2024. I motsetning til 1980-tallet, da oljesektoren var i ferd med å slå ut i full blomst, er dette nå en moden sektor som skal gradvis forvitres frem til 2060. Nei, nå er det oljeprisene som gir oss overraskende store inntekter.

Oljeprisen som for fire-fem år siden lå på 500 kroner per fat, har doblet seg. Oljefondet, suser av gårde med en ny milepæl på 15 000 milliarder kroner passert i sommer, og en ventet vekst i hovedstol på om lag 1 000 milliarder kroner per år for det meste av 2020-tallet.

Noen vil si at denne oljeprisen er moden for en kollaps, men den er egentlig ikke så høy i historiske termer. Oljeprisen er i skrivende stund nær sitt høyeste for i år, men om lag 20 prosent lavere i reelle dollartermer enn den var i 1980 (da den nådde 35 USD per fat). Saudi Arabia klager på at den fortsatt er for lav.

I Norge har vi i dag en konservativ regel for uttak av de oppsparte midlene i statens utenlandsfond: 3 prosent av dette såkalte oljefonds saldo ved inngangen til året. Staten har øvrige finansielle investeringer motsvarende ett års BNP i det norske marked, men disse midlene holdes utenfor beregningsgrunnlaget for den såkalte ‘bruken av oljepenger’.

I begrepet ‘bruk av oljeinntekter’ inngår bedring i infrastruktur og bygg i offentlig sektor. En bedring på om lag 70 milliarder kroner år for år. Så når Regjeringen sier de ‘bruker’ 370 milliarder kroner er det i virkeligheten 300 som går med til forbruk. Av statens samlede finansielle formue har vi altså et uttak på om lag 1,5 prosent.

Noen vil likevel si at 3 prosent av det rene oljefondet (inklusive investeringer i infrastruktur og bygg) er for mye, men selv om vi skulle gå over til et lavere uttak, for eksempel 2 prosent av oljefondets saldo, vil økningen i bruken av oljepenger måtte bli formidabel i årene som kommer.

Norske husholdninger har samlede inntekter på i underkant av 2 000 milliarder kroner per år. Årlige skatteletter på om lag 20 milliarder kroner vil da kunne gi selvstendig bidrag til folks kjøpekraft på anslagsvis ett prosentpoeng hvert eneste år på 2020-tallet uten at noen fornuftig handlingsregel for bruk av oljeinntekter er i nærheten av å nås.

Før eller siden vil man også måtte slippe opp på boliglånsforskriften. Det er jo noe absurd ved det å nekte voksne mennesker å disponere sin formue og gjeld fritt.

Naturlige tiltak for å løse folks utfordringer med rentehopp er å gå tilbake til 28 prosents rentefradrag, la folk få legge noe av renteutgiftene til lånets hovedstol, ettergi noe studielån, og heve minstefradraget på selvangivelsen.

Det er ikke så lett å spå når og hvor hardt omslaget fra sparefokus til forbruksfest blir, men politisk vil nok ropene om lettelser i finanspolitikken bli sterkere jo verre folk har det, akkurat som i 1983. Dagens regulatoriske og finansielle strategi er dessverre ikke bærekraftig. Frykten er at når regimet endres så kommer ting nok en gang litt ut av kontroll. Jo mer unødvendig nød vi påfører folk i år, desto større fare er det for at vi får en ukontrollert utblåsning av pengebruken i årene fremover. Derfor er det klok stabiliseringspolitikk å dele ut raust med skatteletter allerede ved høstens statsbudsjett, samt lette på kredittreguleringene.

Naturlige tiltak for å løse folks utfordringer med rentehopp er å gå tilbake til 28 prosents rentefradrag, la folk få legge noe av renteutgiftene til lånets hovedstol, ettergi noe studielån, og heve minstefradraget på selvangivelsen. Da vil også folk fremdeles kunne stemme på de ‘ansvarlige’ politikere.

Men det later til at intet av dette vil skje. Oppsummering av Norges makroøkonomiske stabiliseringsstrategi blir i så fall at årets versjon bidro til å destabilisere norsk økonomi på litt sikt. Ved å påføre folk unødige økonomiske lidelser i år har man beredt grunnen for fremtidens populisme.  Og i de første år hvor Finansdepartementets sluser åpnes av en nyvalgt populistisk finansminister høsten 2025 er det all grunn til å tro at omleggingen av den økonomiske politikken blir populær. Det kan ta langt tid før man nok en gang ser en regjering med samme syn på stabiliseringspolitikk som den vi har i dag.

Denne kronikken ble først publisert i Credit Quarterly Q3 2023. Bli abonnent og få hele utgaven tilsendt på e-post.