Fire år etter at PSD2 ble innført i Norge og resten av Europa, har direktivet fremdeles ikke kommet seg helt ut av startgropen. Til tross for store ambisjoner vitner utviklingen om manglende kraft i utrullingen av direktivet.

– Hele dette PSD2-initiativet, og ambisjonen bak det, handlet om å sette deg som forbruker, bankkunde og rettighetshaver i sentrum for et slags digitalt økosystem som omkretser deg. Du skal ta tilgang til penger, relevant kreditt og alt det du har rett på for å skape et deilig, friksjonsfritt økonomisk liv, sier Lars Erik Fjørtoft, partner i PWC og tidligere sjef for Bankenes Standardiseringskontor (BSK).

Lars Erik Fjørtoft, partner i PWC (Foto: LinkedIn)

Han har fulgt med på utviklingen innen PSD2 og open banking siden han tro inn i rollen som leder for BSK i 2012, og har dannet seg en tydelig mening om hvorfor utrullingen har tatt så lang tid, hvorfor vi begynner å se endringer nå og hvordan den videre utviklingen vil arte seg i fremtiden.

– Mens myndighetene jobber for å åpne mer opp i hvem som betjener kundene med ulike løsninger, ønsker bankene å fortsatt ha kontroll og være “portvokter” til hva som skal tilbys, og av hvem. Jeg mener at alle aktører i det lange løp vil tjene på mer åpenhet, men i det korte løp har bankene så klart mer å forsvare enn fintech-selskapene. Det er helt naturlig å åpne opp for deling av data på en trygg måte, så lenge forbrukerne ønsker det, mener han.

Ambisjonen om et grenseløst Europa

Ambisjonen om et grenseløst Europa Fjørtoft viser til at ambisjonen bak reguleringersom PSD2, og lignende forbrukerfokuserte direktiver som eksempelvis GDPR, er å bygge etgrenseløst digitalt Europa. Det skal være enkelt og trygt å ferdes rundt omkring i Europa, ogbruke penger på europeiske virksomheter.

– Myndighetenes ambisjon om et grenseløst Europa er sterk. For å få det indre marked tilå fungere må vi bygge ned grenser, og da er vi avhengige av at informasjon kan deles trygtpå tvers av landegrenser. Det kan ikke være vanskelig for forbrukere å betale når de er iutlandet, eller ved kjøp i en netthandel, utdyper han.

– De siste årene har myndighetenes appetitt for å åpne opp for deling av informasjon bare økt. Detvar dette som var motivasjonen bak PSD1, og når de at det ikke fungerte fulgte de opp med PSD2.

Rasler med sablene

PSD2 ble innført allerede i januar 2018, men det er først det siste året eller to at reguleringene,og de medfølgende effektene, virkelig har fått drakraft – både her i Norge og i det europeiskemarkedet.

– Jeg tror myndighetene har trodd at PSD2 har fungert, men det har jo ikke det, sånn rentteknisk. Vi snakker om rundt 5000 europeiske banker som skal åpne opp hvelvet for en haugmed fintech-aktører. De anser det som utrygt, og det har ingen oppside for dem. Derfor har deslept beina sine litt, sier Fjørtoft.

Han mener årsaken til at direktivet nå har fått et solid fotfeste handler mer om kraften i utrullingen enn om forbrukermakten.

– Myndighetene har endelig har forstått at PSD2 ikke har blitt ordentlig rullet ut. I det siste hardet blitt raslet veldig i sablene om hvordan de vil komme etter bankene med sanksjoner, dersomde ikke legger ting bedre til rette. De har begynt å true med bøter og sanksjoner, og det er meraktivitet fra Finanstilsynet i Norge og lignende myndigheter i EU.

Enda mer åpenhet i fremtidige direktiver

I tiden som kommer tror Fjørtoft at myndighetenes ambisjon vil være å åpne oppenda mer for innovasjon, og nye aktører som kan spille en rolle i å styrke forbrukermakten og gjørevåre økonomiske liv friksjonsløse.

– Når markedet blir mer åpent får vi bedre konkurranse, og bedre konkurranse gir bedreløsninger. PSD2 tok for seg betalingsinformasjon. PSD3 vil nok handle enda mer om åpenhet, og vilnok omfatte kontoer, forsikringer, lån og lignende, sier han.

Fra et teknisk perspektiv er dette riktignok en veldig kompleks utfordring. Selv om mangearbeider for økt åpenhet, ønsker ingen at nøkler og sensitiv informasjon skal ligge åpent og fritttilgjengelig.

– Derfor må man balansere denne åpenheten for alle involverte parter – deg og meg, etablerteaktører, nye utfordrere og myndighetene som prøver å kontrollere utviklingen.

Fjørtoft påpeker også at man for alle etablerte aspekter som utfordres vil ha tradisjonelleaktører som ikke har noen insentiver til å hjelpe til.

– Myndighetene ønsker ikke å kjøre over disse etablerte aktørene, og er derfor avhengig avat innovasjonen skjer i sikre og trygge former. Men denne iveren etter å regulere markedet ogforsterke forbrukermakten vil nok bare bli større i årene fremover, avslutter han.